Pårørende/barn som pårørende

Helsedirektoratet har behov for mer kunnskap om hvordan kommunalt psykisk helse- og rusarbeid ivaretar pårørende. Hvem som regnes som pårørende etter pasient- og brukerrettighetsloven følger av lovens § 1-3 bokstav b:

Pasientens pårørende: den pasienten oppgir som pårørende og nærmeste pårørende. Dersom pasienten er ute av stand til å oppgi pårørende, skal nærmeste pårørende være den som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i følgende rekkefølge: ektefelle, registrert partner, personer som lever i ekteskapslignende eller partnerskapslignende samboerskap med pasienten, barn over 18 år, foreldre eller andre med foreldreansvaret, søsken over 18 år, besteforeldre, andre familiemedlemmer som står pasienten nær, verge eller fremtidsfullmektig med kompetanse på det personlige området. Ved tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern har den som i størst utstrekning har hatt varig og løpende kontakt med pasienten tilsvarende rettigheter som den nærmeste pårørende etter psykisk helsevernloven og loven her, dersom ikke særlige grunner taler mot dette.

Når det gjelder barn som pårørende, er helsepersonells plikt hjemlet i § 10 a:

§10 a. Helsepersonells plikt til å bidra til å ivareta mindreårige barn som er pårørende til foreldre eller søsken. Helsepersonell skal bidra til å ivareta det behovet for informasjon og nødvendig oppfølging som mindreårige barn kan ha som følge av at barnets forelder eller søsken er pasient med psykisk sykdom, rusmiddelavhengighet eller alvorlig somatisk sykdom eller skade. Helsepersonell som yter helsehjelp til pasient som nevnt i første ledd, skal søke å avklare om pasienten har mindreårige barn eller mindreårige søsken og vedkommendes informasjons- eller oppfølgingsbehov. Når det er nødvendig for å ivareta behovet til pasientens mindreårige barn, skal helsepersonellet blant annet

a) samtale med pasienten om barnets informasjons- eller oppfølgingsbehov og tilby informasjon og veiledning om aktuelle tiltak. Innenfor rammene av taushetsplikten skal helsepersonellet også tilby barnet og andre som har omsorg for barnet, å ta del i en slik samtale

b) innhente samtykke til å foreta oppfølging som helsepersonellet anser som hensiktsmessig

c) bidra til at barnet og personer som har omsorg for barnet, i overensstemmelse med reglene om taushetsplikt, gis informasjon om pasientens sykdomstilstand, behandling og mulighet for samvær. Informasjonen skal gis i en form som er tilpasset mottakerens individuelle forutsetninger.

Når det er nødvendig for å ivareta behovet til pasientens mindreårige søsken, skal helsepersonellet blant annet tilby informasjon og veiledning om aktuelle tiltak. Så langt det er mulig, skal det gjøres i samråd med foreldre eller andre som har omsorgen for søsknene. Tredje ledd bokstav b) og c) gjelder tilsvarende.

I desember 2020 lanserte Regjeringen en pårørendestrategi som skal bidra til at pårørende blir anerkjent som en ressurs og at de kan leve gode liv.[1] Pårørendestrategien har tre hovedmål:

• Anerkjenne pårørende som en ressurs.
• God og helhetlig ivaretakelse av alle pårørende slik at pårørende kan leve gode egne liv og kombinere pårørenderollen med utdanning og arbeid.
• Ingen barn skal måtte ta omsorgsansvar for familie eller andre.

Det finnes også en nasjonal pårørendeveileder på Helsedirektoratets hjemmesider[2].

[1] https://www.regjeringen.no/contentassets/08948819b8244ec893d90a66deb1aa4a/vi-de-parorende.pdf

Følgende spørsmål om pårørende og barn som pårørende er tatt med i årets kartlegging:

• I hvilken grad har kommunen/bydelen planlagt tiltak for å følge opp barn/unge som pårørende gjennom følgende innsatsområder i pårørendestrategien:
  • tidlig identifisering og ivaretakelse av pårørende
  • bedre informasjon, opplæring og veiledning
  • mer forutsigbare og koordinerte tjenester
  • tilstrekkelig støtte og avlastning for pårørende
  • mer familieorienterte tjenester
  • økt pårørendemedvirkning
• Hvem har ansvaret for barn som pårørende og søsken under 18 år?
  • Helsestasjon/skolehelsetjeneste/helsesykepleiere har dette ansvaret
  • Egen barneansvarlig
  • Psykologtjeneste
  • Egne barne- og familieveiledere/terapeuter
  • Annet hva
• Har kommunen/bydelen følgende tilbud/tiltak:
  • BAPP-grupper (Barn av foreldre med avhengighets- og psykiske problemer)
  • SMIL-grupper (Styrket mestring i livet)
  • Ansatte har tatt e-læring om barn som pårørende (KS-læring)
  • Annet
• Samarbeider kommunen/bydelen med spesialisthelsetjenesten om barn som pårørende til foreldre eller søsken med psykiske lidelser og/eller rusproblemer?
• Hvordan ivaretar kommunen/bydelen oppfølging av barn som pårørende for hver av de følgende brukergruppene?
  • Foresatte med rusmiddelproblemer
  • Foresatte som har tatt ikke-dødelig overdose
  • Foresatte med psykiske vansker/lidelser
  • Foresatte som har mistet livet ved selvmord
  • Foresatte med voldsproblematikk
• Kan dere beskrive hvilket tilbud kommunen/bydelen har for barn som etterlatte ved selvmord?
• Hvordan ivaretar kommunen/bydelen oppfølging av voksne pårørende for hver av de følgende brukergruppene?
  • Voksne med rusmiddelproblemer
  • Voksne som har tatt overdose
  • Voksne med psykiske vansker/lidelser
  • Voksne som har begått selvmord
  • Barn og unge med psykiske vansker/lidelser
  • Barn og unge med selvskadingsproblematikk
  • Unge med rusmiddelproblemer
  • Nærpersoner som utøver vold

Dette er de samme spørsmålene som inngikk i 2021 og 2022. Noen av spørsmålene var også med i 2019 og 2020.

________________________________________________

https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/parorendeveileder

Som vist i figur 13.1 er positiv utvikling på alle tiltakene ved at det er færre som svarer i liten eller svært liten grad. Det er minst utvikling på punktet 'Tidlig identifisering og ivaretakelse av pårørende', men det var på dette flest svarte i stor eller svært stor grad i 2021.

Figur 13.1      Prosent som svarer i hvilken grad kommunen/bydelen har planlagt tiltak for å følge opp barn/unge som pårørende gjennom ulike innsatsområder i strategien 2021 – 2023.

Det er 344 kommuner/bydeler (92 prosent) som har svart på spørsmålet om hvem som har ansvar for barn som pårørende og søsken under 18 år i 2023. Som vist i tabell 13.1 er det 78 prosent som svarer at helsestasjon/skolehelsetjeneste/helsesykepleiere har dette ansvaret. Og det er 37 prosent som svarer at alle ansatte har ansvar, mens hver tredje kommune svarer at det er enhet for psykisk helse og rus som har ansvaret. Det er mulig å sette flere kryss og 24 prosent har svart at de har egen barneansvarlig og 19 prosent har svart at psykologtjenesten har dette ansvaret. Det er 19 prosent som oppgir at ansvaret ligger hos egne barne- og familieveiledere/terapeuter og 12 prosent som svarer 'Annet'.

Tabell 13.1    Antall og prosent som svarer på hvem som har ansvaret for barn som pårørende og søsken under 18 år, 2021 og 2022.

Det er 41 kommuner/bydeler som har svart 'Annet', og de har beskrevet hvem dette er. Noen oppgir at barnevernet har ansvaret om de er inne i saken, at kommunelegen har ansvar for alle barn som pårørende, et eget kompetansesenter eller kreftkoordinator. BAPP- og SMIL-grupper og e-læring om barn som pårørende (KS)

Som vist i tabell 13.2 er det 7 prosent av kommunene/bydelene som oppgir at de har BAPP-grupper, mens 9 prosent oppgir at de har SMIL-grupper. Det er to som oppgir at de har begge deler. Videre er det 34 prosent av kommunene som oppgir at ansatte har tatt e-læring om barn som pårørende gjennom KS og 30 prosent oppgir at de har grupper for barn som opplever skilsmisse/samlivsbrudd hos foreldre, og 84 prosent oppgir at de har foreldreveiledning. Det er nesten halvparten av kommunene som bidrar med undervisning i faget Livsmestring på skolen og 21 prosent som samarbeider med kreftforeningen. I 2023 er det 19 prosent som svarer annet.

Men det er også færre som har svart enn tidligere, og dette trekker i retning av at det er behov for å ha en egen person som fyller ut IS-24/8 for barn og unge. Det er noen som nevner i kommentarer at de ikke lenger har ansvaret for barn og unge under 18 år, så noen steder blir det et større organisatorisk skille mellom voksne og barn/unge.

Tabell 13.2    Antall og prosent som svarer at de har BAPP- og SMIL-grupper og e-læring om barn som pårørende, 2021 og 2022.

Under 'Annet' har de oppgitt COS-gruppe (Circle of security), Cos-P (foreldreveilednings-kurs), familietreff i regi av ROP-tjenesten og egne prosjekt i kommunen sin for eksempel "Sjå me".

Som vist i tabell 13.3 svarer 55 prosent av kommunene at de samarbeider med spesialisthelsetjenesten om barn som pårørende i 2023. Det er lite variasjon over tid, men noen flere som svarer at de ikke har samarbeid med spesialisthelsetjenesten om barn som pårørende i kommunen siste år enn tidligere, nå 36 prosent.

Tabell 13.3    Prosent av kommunene/bydelene som svarer på om de samarbeider med spesialisthelsetjenesten om barn som pårørende i kommunen. 2019 – 2023.

Det er flest av de store kommunene som har svart at de samarbeider med spesialisthelsetjenesten om barn som pårørende, men det er små forskjeller mellom kommuner mindre enn 50 000 innbyggere, se figur 13.2.

Figur 13.2      Prosent av kommunene som svarer at de samarbeider med spesialisthelsetjenesten om barn som pårørende. Kommunestørrelse, 2023.

Det er kommunene i opptaksområdet Finnmark, Møre og Romsdal og Vestre-Viken området som i minst grad svarer at de samarbeider med spesialisthelsetjenesten om barn som pårørende. De tre bydelene i opptaksområdet til Diakonhjemmet (Frogner, Ullern og Vestre Aker) og kommunene i Ahus og Helse Førde-området svarer oftest at de samarbeider med spesialisthelsetjenesten om barn som pårørende.

Figur 13.3      Prosent av kommunene som svarer at de samarbeider med spesialisthelsetjenesten om barn som pårørende. HF, 2023.

Som vist i tabell 13.4 er det nedgang i andel som svarer at de svært godt eller godt ivaretar oppfølging av barn og unge som pårørende for foresatte med rusproblemer fra 2019 til 2023. Det er også flere som svarer middels og at de ikke har erfaring. Det er vanskelig å si om dette er en reell utvikling, eller om det er fokuset på pårørende, og kanskje kunnskapen som har økt, som gjør at det gjøres andre vurderinger i 2023 enn i 2019.

Tabell 13.4    Antall og andel kommuner opplever at de ivaretar oppfølging av barn og unge som pårørende for foresatte med rusmiddelproblemer, 2019-2023.

Tabell 13.5 viser at det er en stor økning i andel som svarer at de ikke har erfaring med barn og unge som pårørende for foresatte som har tatt ikke-dødelig overdose, og en liten nedgang i andel som svarer 'Godt'.

Tabell 13.5    Antall og andel kommuner opplever at de ivaretar oppfølging av barn og unge som pårørende for foresatte som har tatt ikke-dødelig overdose, 2019-2023.

Tabell 13.6 viser at det er lite endring i hvordan kommunene vurderer at de ivaretar oppfølging av barn og unge som pårørende for foresatte med psykiske vansker/lidelser i perioden 2019 til 2023. Det er fortsatt få kommuner som ikke har erfaring med tilfeller der barn og unge er pårørende for foresatte med psykiske vansker/lidelser.

Tabell 13.6    Antall og andel kommuner opplever at de ivaretar oppfølging av barn og unge som pårørende for foresatte med psykiske vansker/lidelser, 2019-2023.

Fra tabell 13.7 ser vi at det heller ikke er store endringer i hvordan kommunene vurderer at de ivaretar oppfølging av barn og unge som pårørende for foresatte som har mistet livet ved selvmord fra 2019 til 2023. Det er 47 prosent som svarer svært godt eller godt i 2023, mot 54 prosent i 2022.

Tabell 13.7    Antall og andel kommuner opplever at de ivaretar oppfølging av barn og unge som pårørende for foresatte som har mistet livet ved selvmord, 2019-2023.

Fra 2022 er det også tatt med barn og unge som pårørende for foresatte med voldsproblematikk og det er 37 prosent som svarer at de ivaretar disse barn og unge godt eller svært godt og det er en liten nedgang fra 41 prosent i 2022.

Tabell 13.8    Antall og andel kommuner opplever at de ivaretar oppfølging av barn og unge som pårørende for foresatte med voldsproblematikk, 2022.

På spørsmål om de kan beskrive hvilket tilbud kommunen/bydelen har for barn som etterlatte ved selvmord, er det 210 kommuner/bydeler som har svart. En gjennomgang av svarene viser, som i 2021 og 2022, at i akuttfasen er det psykososialt kriseteam som bistår, deretter kobles andre tjenester det er behov for på. Det kan være fastlege, helsestasjon, familievernkontor, familiesenter, familieterapeut, BUP, barneansvarlig, barnevern, psykiatrisk sykepleier, psykolog eller barne- og familieteam, psykisk helseteam for barn og unge, vernepleier, prest, diakon, veiledningssenteret for pårørende, sorggrupper, samarbeid med organisasjoner som LEVE. Eksempler som dekker mange av svarene er:

Det kommunale psykososiale kriseteamet er forankret i Familiebasen. Dersom et barn blir etterlatt ved selvmord vil kriseteamet ivareta barnet den første tiden. Vi har kontakt med skole/bh og støtter den første tiden. Etter hvert avslutter kriseteamet og det vil bli ordinær tjeneste. Dersom den ansatte i kriseteamet har etablert en god relasjon vil det være naturlig at samme person følger opp videre. Dersom det ikke er etablert en tett relasjon vil noen andre som står barnet nært følge opp dette videre og da gjerne med veiledning fra kommunepsykolog eller øvrig ansatte i Familiebasen.

Det psykososiale kriseteamet er ofte de som har kontakt med barna først. Helsesykepleier har samtaletilbud til barn som er pårørende på de ulike skolene. Skolehelsetjenesten driver sorggrupper v/ behov. Andre deler av systemet kobles på ved behov.

Der psykososialt kriseteam blir involvert, loser teamet rett til tjeneste for videre oppfølging. Både skolehelsetjeneste og psykisk helse og familiestøtte er aktuelle. Samarbeid med spesialisthelsetjenesten kan være aktuelt, eksempelvis med Sorgstøttesenteret. Kirken og andre trossamfunn bistår der det er aktuelt.

Noen kommuner har tilbud som er tilpasset flere målgrupper:

Barn som pårørende vil få tilbud om samtaler hos skolehelsetjenesten. De blir ofte henvist veiledningssenteret for pårørende som er i nabokommunen, og som er kjent for å ha en god barnegruppe for de som har mistet en av sine foreldre uansett årsak.

Store kommuner eller bydeler i Oslo har mange tilbud som er aktuelle:

Friskliv og mestring har hovedansvar for oppfølging innen psykisk helse, hovedsakelig i alder 16+.  Kommunen har imidlertid lavterskeltilbud på Pårørendesentret for alle pårørende uavhengig av alder. Her også tilbud; Treffpunkt for barn og unge som er pårørende eller etterlatte. Ellers deltar Friskliv og mestring med fire ansatte i kommunens psykososiale kriseteam.  For yngre barn og tilbud til disse har kommunen Fredrikstadhjelpa 0-16

Barnevern, helsestasjon, koordinator barn og unge, kriseteam, etat for oppvekst. Dei forskjellige avdelingene har eigne rutiner på dette.

Helsestasjonen og helsesykepleier er sentral i mange kommuner:

Barnet ivaretas i den tjenesten de har kontakt med, ofte helsestasjon.

Helsesykepleier som er kjent med barnet får hovedansvaret for oppfølging.

Noen holder på å utvikle rutiner for denne målgruppen:

Det arbeides med å utvikle rutiner for oppfølging av barn som etterlatte

Men det er ikke alle de får vite om:

Dersom vi får informasjon om barn som pårørende, kan vi ivareta disse barna nokså godt. Dessverre får vi nok ikke informasjon om alle som kunne ha hatt et hjelpebehov. Når det er etterlatte ved selvmord er det nok lettere å kunne gi et godt tilbud, da flere voksne rundt disse barna trolig melder fra til tjenestene for barn og unge.

Noen har kommet lenger:

Kommunen har fått laget klare retningslinjer for oppfølging av Barn som pårørende, og har etablert barnekontakt i hver tjeneste. Barn som pårørende har stort fokus i kommunen.  Barnet følges opp lokalt av barnekontakt og evt. fastlege ved behov, og henvises til spesialisthelsetjenesten ved behov.

Varslingssystemet mellom kriseteam, skolehelsetjeneste/helsestasjon, skoler og barnehager. Sikrer kontakt og oppfølging av barn og unge.

Om helsetjenesten vet om og har fått kjennskap til barna som er pårørende, vil tilbudet kunne være godt. Det avhenger også av tillit fra foreldre/ foresatte, får tilgjengeliggjort tilbudet både praktisk og psykologisk.  Barn som etterlatte vil få et individuelt tilbud for seg og eller sin familie. Det kan være psykososial krisestøtte, samtaler, familiesamtaler, veiledning og hjelp til nettverk/ familie/ barnehage/ skole, alt etter som er formålstjenlig og avklart med barnet og familien det gjelder

Lege og psykolog kan gi samtaler:

Samtale med lege og /eller psykolog.

Mens andre har flere faggrupper inn:

Tverrfaglig samarbeid rundt familien med samtaler og praktisk bistand i heimen. Bistand til å opprettholde deltagelse i aktivitetstilbud.

Noen er tydelige på at de vil være proaktive:

Ved selvmord vil psykososialt kriseteam i samarbeid med kommunal tjeneste, skole, barnehage, helsestasjon psykisk helse m.m. avklare med etterlatte behovet og ønske for oppfølging. Kommunen har som mål å være proaktive i sin oppfølging av etterlatte.

Noen nevner også at de følger nasjonale føringer:

Vi anvender i stor grad nasjonale føringer i veiledere som "etter selvmordet" og "Mestring, samhørighet og håp" ved oppfølging av etterlatte. Spesielt fokus ved barns behov og sørger for tilpasset kompetanse ift. barnets alder.  Fastlege, helsesykepleier, spesialist, vernepleier og tett samarbeid med Veiledningssenter for etterlatte i Nord-Norge.

Noen har tilbud:

Vi har et psykososialt kriseteam, hvor kjernegruppen i teamet består av 6 psykologer/psykologspesialister som følger opp etterlatte over lengre tid. Noen blir fulgt opp over lang tid. Vi kommer tidlig inn, ofte brått, og forsøker å tilby at samme person som kommer inn i den akutte krisen følger opp over tid. Vi har svært gode tilbakemeldinger på denne oppfølgingen

En del av kommunene som ikke har hatt barn og unge som etterlatte etter selvmord, virker å ha en god plan om det skulle skje:

Vi har per i dag ikke opplevd dette. Hvis vi kommer i den situasjonen, så vil det være det psykososiale kriseteamet sammen med helse og sosialkonsulenten som vil ivareta barn som etterlatte ved selvmord.

Som vist i tabell 13.9 og figur 13.4 svarer de aller fleste at de har et middels eller et godt tilbud for voksne pårørende alle år, og vi ser en positiv utvikling (ved at flere svarer at de har et godt tilbud) fra 2019 til 2023 særlig for voksne pårørende for voksne med rusmiddelproblemer, mens det er relativt endret gjennom perioden for voksne pårørende for voksne som har tatt ikke-dødelig overdose og voksne med psykiske vansker/lidelser. I 2023 ble kategorien «voksne som har tatt overdose» endret til «voksne som har tatt ikke-dødelig overdose» for å skille mellom pårørende og etterlatte. Dette kan ha påvirket fordelingen i 2023.

Tabell 13.9    Andel kommuner/bydeler etter hvor godt de opplever at de ivaretar oppfølging av voksne pårørende for ulike brukere, 2019 – 2023-

Figur 13.4      Andel kommuner/bydeler etter hvor godt de opplever at de ivaretar oppfølging av voksne pårørende for ulike brukere, 2019 – 2023.

Som vist i tabell 13.10 er det i 2023 47 prosent som oppgir at de ivaretar voksne pårørende etter at voksne har gjort selvmordsforsøk svært godt eller godt, mens 17 prosent ikke har erfaring med voksne som har gjort selvmordsforsøk. Det er omtrent like mange (16 prosent) som oppgir at de ikke har erfaring med personer som har mistet livet ved selvmord, og 62 prosent oppgir at de ivaretar etterlatte på en god eller svært god måte.

Tabell 13.10  Andel kommuner/bydeler etter hvor godt de opplever at de ivaretar oppfølging av voksne pårørende etter selvmordsforsøk (2022 og 2023). Etterlatte ved selvmord (2019, 2021)

Når det gjelder voksne pårørende for barn og unge, ser vi liten endring for barn og unge med psykiske lidelser og rusproblemer i perioden 2019 til 2022, men en økning i andel som svarer svært godt eller godt for voksne pårørende for barn og unge med selvskadingsproblematikk frem til 2022, men en nedgang siste år. Se tabell 13.6 og figur 13.5. Utviklingen kan som nevnt skyldes at forventningen til egne tjenester øker utover i perioden med det økte fokuset på ivaretakelse av pårørende.

Tabell 13.11  Andel kommuner/bydeler etter hvor godt de opplever at de ivaretar oppfølging av voksne pårørende for ulike brukere, 2019-2023

Figur 13.5      Andel kommuner/bydeler etter hvor godt de opplever at de ivaretar oppfølging av voksne pårørende for ulike brukere, 2019-2023

I 2021 - 2023 er det også tatt med voksne pårørende til nærpersoner som utøver vold, se svarfordeling i tabell 13.7. Vi observerte en svak økning i andel som svarte godt fra 2021 til 2022, men det er en liten nedgang siste år.

Tabell 13.12  Antall og andel kommuner etter svar på hvordan de ivaretar voksne pårørende til nærpersoner som utøver vold, 2021 – 2023.

I desember 2020 lanserte Regjeringen Solberg en pårørendestrategi som skal bidra til at pårørende blir anerkjent som en ressurs, og at de kan leve gode liv. På spørsmål om de har planlagt tiltak for å

følge opp barn/unge som pårørende gjennom de ulike innsatsområdene i pårørendestrategien, er det flest som svarer 'Tidlig identifisering og ivaretakelse av pårørende', og det er færrest som svarer at de har planlagt tiltak for å øke støtten og gi avlastning til pårørende (men det er en liten økning fra 2021 til 2023). Fra 2021 til 2023 er det blant tiltakene mest økning i andel kommuner med planer om å gjøre tjenestene mer familieorienterte.

På spørsmål om hvem som har ansvar for barn som pårørende og søsken under 18 år, er det 78 prosent som svarer at helsestasjon/skolehelsetjeneste/helsesykepleiere har dette ansvaret. 33 prosent har svart at ansvaret ligger hos enhet for psykisk helse og rus, og 24 prosent oppgir at ansvaret ligger hos egen barneansvarlig. Det er også 37 prosent som svarer at alle ansatte og alle fagområder som er i kontakt med familien har ansvar, og at det ikke er noen spesielt som har fått ansvaret. Det er mange som har satt flere kryss, som kan innebære kombinasjoner av ansvar for eksempel mellom helsestasjon og alle ansatte i tjenester som er i kontakt med pårørende. 19 prosent har svart at psykologtjenesten har dette ansvaret og like mange oppgir at ansvaret ligger hos egne barne- og familieveiledere/terapeuter.

Det er 30 prosent av kommunene/bydelene som oppgir at de har grupper for barn som opplever skilsmisse/ samlivsbrudd hos foreldre, og 84 prosent har foreldreveiledning (f.eks. ICDP). Nesten halvparten (49 prosent) oppgir at de bidrar med undervisning i faget Livsmestring på skolen. 21 prosent oppgir at de samarbeider med kreftforeningen. Syv prosent av kommunene/bydelene som oppgir at de har BAPP-grupper (Barn av foreldre med avhengighets- og psykiske problemer), mens 9 prosent oppgir at de har SMIL-grupper (Styrket mestring i livet). 34 prosent av kommunene oppgir at ansatte har gjennomført e-læring om barn som pårørende (KS-læring). 

55 prosent av kommunene/bydelen oppgir at de samarbeider med spesialisthelsetjenesten om barn som pårørende i 2023, og dette er omtrent som i 2019. 

Under halvparten av kommunene (47 prosent) oppgir at de godt eller svært godt ivaretar oppfølging av barn og unge som pårørende for foresatte som har mistet livet ved selvmord, og dette er omtrent samme andel som i 2019.

Kommunene har fortsatt et betydelig potensial i å forbedre tilbudet de gir til pårørende for ulike grupper, men det er ikke alltid de kommunale tjenestene får beskjed dersom det er barn som pårørende for pasienter i spesialisthelsetjenesten. Helsestasjon- og skolehelsetjenestene har kanskje det største potensialet for å nå barn og unge som pårørende, og de har allerede har dette ansvaret i 78 prosent av kommunene.